...kom i dag! Dagen vi har vært så redd for så lenge kom kastet på meg litt over klokka ni. Da ringte det på døra, og utenfor stod en stor politibil og to politimenn i skuddsikre vester.
- Bor det en Amin her? spurte den ene.
- Kommer dere for å hente han nå? svarer jeg.
Jeg fikk ikke noe svar, bare et spørsmål om han er hjemme. Da måtte jeg svare at han har reist til Italia fordi han fryktet akkurat dette. Jeg spurte igjen om de skulle hente han for å tvangsreturnere han til Irak. Og det skulle de....... Den snilleste, fineste, vakreste mannen min, Robins herlige pappa, skulle i dag bli en av de som arresteres og med håndjern bli eskortert mellom to politi inn på et fly som skal til Bagdad. Til
Bagdad hvor bombene gikk av tre steder senest for tre dager siden...... Dette leser man bare om i avisene og ser på nyhetene. Dette er ikke noe som skjer med oss... Det er helt vanvittig!Og jeg forstår ikke. Saken vår ligger fremdeles hos Utlendingsnemda. Vi har ikke fått noe svar fra de. Men avslaget er kanskje klart, også er de effektive... for en gangs skyld.
Nå forstår jeg mer enn noen gang hvorfor Nordin reiste i januar. Han beskyttet familien sin som han elsker så høyt. Han ville ikke at vi skulle oppleve dette. Se politiet hente han i sitt eget hjem. Bli revet bort fra sin egen familie.
Jeg tror heller Nordin ville valgt å returnere frivillig til Irak enn å bli tvangsendt dit. Det å føle seg som et menneske og ta sine egne valg... Å Nordin, jeg savner deg så fryktelig, men det var utrolig godt at du ikke var her. Jeg tør ikke en gang å tenke eller føle på hvordan det ville blitt for deg...for Robin... og for meg selv hvis du fortsatt var her...hvis du sov i senga vår da politiet ringte på klokka ni.
